Kunngjøring

Collapse
No announcement yet.

Søsteren min betrodde seg til meg

Collapse
X
  • Filter
  • Tid
  • Show
Clear All
new posts

  • Søsteren min betrodde seg til meg

    Jeg har havnet i en konflikt med søsteren min og trenger råd! I en fortrolig samtale fortalte hun meg at hun innimellom slår og klyper barna sine. Dette er når hun blir veldig sint på de, og når barna sier at mamma at barna kløp eller slo sier hun at det ikke var med vilje. Men hun fortalte meg at det faktisk er med vilje fordi hun blir så sint. Dette fortalte hun meg fordi jeg synes selv jeg har fått kort lunte og blir så sint på barna noen ganger, men jeg har aldri skadet de. Iallefall ikke med vilje. Det hender jo at jeg har dunka hodet mens jeg har løftet opp barnet mitt, men det er et uhell. Hun fortalte meg nok dette for å få meg til å føle meg bedre.

    Etter å ha fundert på dette en hel dag tok jeg det opp med henne ikveld. Jeg åpnet samtalen med å si at det jo kan være hun har overdrevet ovenfor meg for å få meg til å føle meg bedre. Men at hvis hun slår eller klyper barna sine med vilje må hun stoppe med det, for det er ulovlig.

    Hun ble fly forbanna og gikk sin vei. Hun mener jeg blåser det opp, gjør det til en stor sak. Hun er sint fordi jeg burde kjenne henne bedre enn dette.

    Jeg tar ordet hennes som sant og dette gjorde meg veldig overrasket. Men jeg føler ikke jeg bare kan la det ligge, jeg er veldig glad i både henne og barna hennes. Jeg ble sint fordi hun valgte å gå uten å prate med meg. Jeg har sagt dette er viktig og at jeg vil ta det opp med foreldrene våre til stede.

    Har jeg gått over streken? Hva mer kan jeg gjøre?

    Vi har to veldig ulike syn på oppdragelse. Hun synes jeg er alt for mild og lite streng. Jeg synes hun bruker for mye tomme trusler og føler hun skremmer ungene innimellom. Mannen blir enda mer sint på barna. Men jeg har aldri i min villeste fantasi tenkt at de er fysiske mot barna. Dette kom som lyn fra klar himmel for meg. Jeg vet ikke om det skjer ofte eller sjelden, eller om det bare er en stor overdrivelse. Hun nekter å snakke med meg.

    Barna hennes går i barnehage og på skole.

    Hjelp!

  • #2
    Syns du har gjort det eneste riktige ved å snakke med henne, og det høres jo ut som at du har lagt frem bekymringen din på en fin måte, ved å ta høyde for eventualiteter som kan formidle det hun har fortalt deg. Når hun da blir sint og går i stedet for å snakke med deg om noe som er så viktig, sier det en del om henne. Hvis din oppfatning av at hun bruker tomme trusler og frykt som sentrale ledd i sin oppdragelse av barna, så sier jo også det en del. Jeg er ikke ute etter å sverte søsteren din, men dette er viktig at du fortsetter å ta tak i. Snakk med foreldrene deres, kanskje de har en "inngang" hos søsteren din, slik at de får snakket med henne om det? Hvis ingenting fungerer og du opplever at hun fortsetter, kan det være du må gå tøffere til verks. Ja, hun er søsteren din, men barna hennes er forsvarsløse og fortjener IKKE fysisk avstraffelse uavhengig av hva de har gjort.


    Masse lykke til!

    Comment


    • #3
      Trådstarter her. Tusen takk for svar! Jeg gav meg ikke igår. Jeg maste og maste, og forlangte å snakke med henne. Hun var så sint at det var en veldig vanskelig samtale. Hun gikk sint fra meg 2 ganger til. Men 3. Gangen hadde hun roet seg og vi fikk snakket sammen. Hun var sint fordi jeg kunne tro noe sånt om henne. Hun ville aldri slått eller kløpet barna sine. Hun sier det var et lett klaps på armen og at det bare har skjedd 2 ganger. Hun ber meg la dette ligge for søsterskapets skyld og har forsikret meg om at hun aldri ville skadet barna sine.

      Jeg tenker at jeg kan gå foran med et godt eksempel. Vi er mye sammen. Hvis jeg behandler mine barn slik jeg ønsker at barn skal bli behandlet, slik jeg mener barn fortjener å bli behandlet, så kan jeg håpe hun adopterer den atferden. Jeg har merket at jeg blir påvirket av henne når vi er sammen. Jeg blir mindre tålmodig, og hever stemmer mye raskere enn vanlig. Idag har jeg virkelig fokusert på å være tålmodig og anerkjenne barna mine sine følelser på en bedre måte enn jeg selv synes jeg har gjort i det siste. Jeg håper det vil smitte over på henne.

      Hva jeg gjør videre er jeg usikker på. Jeg stoler på henne, hun har aldri gitt meg grunn til noe annet. Selv om hun er endel sint og kjefter periodevis mye på barna er hun også veldig glad i de, viser de masse omsorg og finner på morsomme ting med de. Barna virker ikke redde for henne eller pappaen sin. Hun er en god mamma, men jeg tror hun hadde hatt godt av et foreldrekurs. Jeg kunne også tenke meg et foreldrekurs. Det er ikke alltid lett å være mamma, og noen pointers hadde ikke gjort noe. Men jeg tviler på at hun er enig i at hun trenger det. Akkurat nå er dette temaet rimelig betent så jeg skal uansett la det roe seg ned.

      Comment

      Previously entered content was automatically saved. Restore or Discard.
      Auto-Saved
      x
      Insert: Thumbnail Small Medium Large Fullsize Fjern  
      x
      x
      Working...
      X