Kunngjøring

Collapse
No announcement yet.

En vakker historie..

Collapse
X
 
  • Filter
  • Tid
  • Show
Clear All
new posts

  • En vakker historie..

    Jeg vet ikke helt om jeg tørr å skrive det enda. men også samtidig veldig lyst til å fortelle det..

    Det hele startet vel egentlig i 2010, da mannen og jeg begynte å prate om det å få barn. Hvordan det ville være? hvem det ville bli? osv osv.. Vi snakket om at vi ønsket oss en ferie i sydligere strøk i påsken 2011, som "bare oss", før vi begynte å prøve. Flere vennepar var i gang allerede, og hadde småbarn. Denne ferien her ble litt spesiell for meg. Jeg hadde i all hemmelighet bestmt meg for å fri til min kjære. Hele frieriet ble veldig romantisk, og vi begynte allerede denne uka å planlegge å gifte oss i august 2012. Det ble en herlig ferie.

    Vi kom hjem igjen, og hele tanken rundt det å få barn roet seg litt ned. Jeg hadde slutta på pilla. og vi tenkte veld det at dette med å bli gravid, kanskje kunne ta litt tid. Jeg fikk den måndtlige hver måned, ganske rutinemessig. Vi gikk til innkjøp av en monitor, og hadde masse sex de dagene vi skulle ha sex. Lå med beina i været opp til flere kvelder. Men ingenting skjedde... Vi bestemte oss for å oppsøke legehjelp. Som sagt, så gjort. Legen henviste meg videre til en gynikolog. Dette tok tid, her var det lang ventetid. Så fikk ikke time før i september 2011. Dette var noe jeg grudde meg veldig til, og var overhode ikke konfertabel med. Vel inne til tilme fokuserte jeg på det kommende bryluppet hele tiden, bare for å tenke på noe helt annet. Gynikologen mente at jeg hadde ganske mange syster, og at dette kunne være en medvirkende faktor, til at graviditeten uteble. Mennen ble også innkalt til legetime, men uten at de fant noe spesielt galt. Han ble også henvist videre, til rikshospitale. Og vi var i gang med en lang kø på nytt. Jeg kan vel ikke akkurat skryte av rikshospitale, da vi opplevde mye rot her. Blandt annet ble vi satt i helt feil kø. Og vi fikk vel bakoversves begge to, da vi fikk skjemaer for donoravtale. Vi skulle jo inn å sjekke mannens sædkvalitet. Så vi ble plassert i ny kø igjen, og måtte starte fra skretsj igjen.

    I starten av juli 2012 fikk vi brev med innkalling til time. Troll i ord havnet dette akkurat mellom bryllup og bryllupsreise. Noe som var veldig heldig for meg, da det gjorde det enklere å kunne konsentrere seg om noe koselig og spennende, enn skummel time på rikshospitalet. Jeg gruet meg veldig på vegne av mannen. Vel inne til samtale, ble vi sittende på gangen med mange andre par (som sikkert også var i lignende situasjon som oss). Fikk litt følelsen av kølappsystem. Vi ble ropt opp, og kom inn til legen. Han begynte å stille mannen spørsmål, om diverse sykdommer osv. Alt virket ok. Helt til han begynte å stille meg spørsmål. Alla type fem raske. Mange av disse spørsmålene hadde ikke streiftet meg en gang. Og det værste kom da ha spurte meg om, hvor store egglederne mine var. Hvordan i all verden skulle jeg vite det da??? Det endte med at han ba meg om å kle av meg for å¨bare ta en sjekk. Dette var noe jeg absolutt ikke var forberedt på ville skje på en "samtale". Og med en liten smule angst rundt dette fra før av, hjalp det ikke mye. Mine kjære mann prøvde alt han kunne for å muntre meg opp, og trøste meg på vei hjem. Heldigvis dro vi på bryllupsreise ett par dager etterpå, og jeg klarte å koble vekk grøssningne mine litt.

    Vel hjemme igjen fra ferie, ble kjærsten innkalt til tesa. Og han dro inn, mens jeg var på jobb. Vi skulle få beskjed samme dag, om hvordan det hadde gått. Den samme legen ringte oss, men ingen gode nyheter til oss. Mannen hadde ingen svømmere. Og legen annså oss som ett håpløst prosjekt, som absolutt burde vurdere en anne metode (les: donor). Mannen var frustrert og lei seg, jeg ble iskald og ville helst ikke snakke om det. Det ble en tøff tid fremover, særlig i forhold til jobben min, der jeg ofte fikk spørsmål om "når skal dere ha barn da". Og med flere kollegaer, som dyrket dette med at de var at de hadde store mager og var gravide. Brøt totalt sammen en dag, og fortalte det til en kollega og til sjefen min. Da var ryktet spredd, og folk begynte å prate. Heldigvis roet spørsmålene seg litt "om når vi skulle ha barn", for en periode.

    Mannen og jeg begynte å snakke om allternative løsninger, donor/adopsjon. Samtidig begynte vi å søke litt på nett, rundt dette med tesa. Og vi fant ut at Sykehuset i Porsgrunn hadde en helt annen måte å utføre dette på. Så vi satte oss opp i ny kø. Og fikk time i juni 2013. Dette ble en helt annen opplevelse enn Rikshospitale. Vi fikk snakke med mennesker, som fortalte oss det vi lurte på, og som hadde tid til å høre på oss og vår historie. Og hele inngrepet ble veldig godt beskrvet, før vi startet opp. Desverre var dette også ett prosjekt Skien sykehus valgte å ikke gå videre på, med tre levende svømmere. Men dog ett skritt i riktig rettning.

    Hjemme igjen, begynte å tankene å svirre. Mannen og jeg ble ikke helt enig i forhold til donor eller adopsjon, og en ny periode med søking på nett var i gang. Vi tok kontakt med forskjellige adopsjonsselskap, og leste alt vi kunne komme over av forskjellige råd og meninger rundt dette. Familie og venner, visste også nå godt om situasjonen våres. Og det var deilig at, de også kunne komme med råd. Jeg tror både mannen og jeg klarte å finne en slags maske, når vi fikk spørsmålet "ja, hvorfor har ikke dere barn". En periode ga jeg litt opp, og svarte rett og slett at "vi kan ikke få barn vi". Da ble det mange rare fjes, og mange bortforklaringer fra andre. Vi var på nippet til å dra avgårde på ett adopsjonskurs, men valgte å droppe det i siste liten.

    Helt i starten av april 2014, kom mannen plutselig over en nettside, om en privat klinikk i Danmark. Klinikken het Maigaard og ligger i Arhus. Og arbeidet med nok en metode vi ikke hadde prøvd før, ICIA. Jeg ble veldig skeptisk. Og satt litt med den følelsen av at "må vi virkelig gå gjennom denne skuffelsen en gang til?". Følte også litt på at jeg var på nippet til å få med meg mannen på å starte en adopsjonsprosses. Det endte med at vi sendte en mail, og avtalte ett tlf møte. Legen vi snakket med, virket veldig ok og rolig. Han var aldri skeptisk til vår forhistorie. Noe som virket faktisk veldig beroligende på meg. Men merket alikevel også at jeg holdt på å brekke meg, hver gang han nevnte ordet gynikologiske sjekker og medesiner. Vi kom frem til en avtale, at vi ønsket ett forsøk i starten. Så allerede i mai startet jeg opp med pilla igjen. Det ble 4 uker med blødninger hver dag, før det stabiliserte seg. Men så deretter var vi i gang med medisiner. Det ble nesespray, sprøyter og bivirkninger. Og jeg fikk en følelse av hvordan det var å være gravid, uten å ha barn i magen. Men i starten av august var vi klare for eggløsningssprøyte. Dog ikke uten litt drama og besøk på legevakta. Jeg hadde fått med en liten eske med virkestoff og sprøytevann, men ingen sprøyte. De sprøytene jeg hadde var for korte, og alt av apoteker var stengt. Men heldigvis gikk dette også bra, med takk fra en snarlig sykepleier på legevakta. Hun hadde vært borti det samme før.

    To dager etter befant vi oss i Danmark. Og jeg var livredd. Vi hadde time på morgenen, og allerede i bilen til begynte jeg å gråte. Fikk hulket det frem på klinikken, at jeg gruet meg veldig til dette. Og en snill sykepleier satte en dobbel dose morfin i armen min. Fikk hvertfall roet meg ned litt. Og var veldig glad når vi gikk ut etter inngrepet. Fikk beskjed om å vente på ett venterom, til sykepleieren kom og skulle prate med oss. Hun la det hele frem veldig fint, at dette kunne gå begge veier. Samt at i hverstefall, om vi ønsket det hadde de flere donoer som kunne passe. Dette virket i grunn veldig absurd,vi fikk en brosjyre med en lang liste donoer, med forskjellig hårfarge, øyenfarge og yrke. Noe som fikk oss begge til å se på det med ett litt humoristisk blikk, og le litt for oss selv. Sykepleierne fortalte oss at vi kunne ringe igjen dagen etter, å høre hvordan det hadde gått.

    Dagen etter ble lang, og ingen av oss klarte å spise noe særlig. Følelsene rundt beskjeen vi hadde fått i Norge, om at vi var ett håpløst tillfelle, var nok der hele tiden. Helt til vi da endelig kunne ringe. Og svaret var klart. De hadde fått ut 5 fine egg av meg, og 5 levene sædceller av mannen. Hvorav de prøvde med 3, som var helt perfekt. Av disse hadde de klart å befrukte ett egg. Og embryoen hadde delt seg fint. Vi var så glade begge to, og kunne egentlig ikke helt tro det vi hørte. Dagen etter var vi klare for innsetting. Og vi dro hjem med ett smil om munnen begge to.

    Det ble to lange uker med venting på å få ta en graviditetstest. Og sorgen ble stor når jeg fikk blødning på dag 11, og testen viste negativ på dag 14. Men i det minste hadde vi fått tent ett lite håp, om at vi alikevel kunne få oppleve å bli foreldre til barne våres. Så vi satte i gang på nytt. Danmark var veldig forståelsesfulle, og hjalp oss i gang fort. Selv med større dose medisin, gikk det lettere nå. Kanskje litt fordi jeg visste hva jeg gikk til, og ikke lenger var så redd og bekymret. Så i midten av oktober var vi på plass i Danmark igjen. Av meg fikk de ut 12 fine egg, og til våres store forundring 12 celler av mannen også. Noe som ble til 3 fine embryoer. To ble satt inn, og en lagt på frysa i Danmark. Gynikologen beordret to ukers sykemelding på meg, med veldig mye stillesitting. Noe som jeg absolutt ikke er vant til i det hele tatt. To uker gikk tregt denne gangen også, men merkelig nok klarte jeg å finne på ting å gjøre, og glemme litt alt rundt embryoer og babyer osv. Testdatoen kom, og jeg trodde jeg drømte når det prikket opp to rosa streker på testen. Mannen sto ved siden av, og var like forskrekket. Det endte med at vi måtte ta en test til med en gang, bare for å være helt sikkre. Den var også positiv. Hvem skulle tro dette, vi som nesten hadde gitt opp.

    Nå i desember, var vi på tidlig ultralyd. Og fikk endelig se det lille miraklet våres. Jeg gråt igjen, men denne gangen av lykke. Vi gleder oss stort til å bli kjent med deg lille spire, og teller dager frem til juli. Nå bare gleder vi oss.


    (Det som forundrer meg veldig med denne historien, er at Rikshospitalet og Skien ikke fortalte oss at det fantes andre metoder i utlandet. Dette kunne vi kanskje ha lest oss til, men vi er da ikke leger?! Vi fikk beskjed om at dette var ett håpløst tillfelle, og at donor var tingen for oss. Jeg vet også at det er andre med samme "diagnose", som har fått samme beskjed, og som har valgt donor i den tro at alt håp er ute.

    Det å være ufrivillig barnløs i så mange år, har nok gjort både min kjære og meg til mere kritiske. Vi spørr feks aldri når andre skal få barn. Man vet aldri hvilken historie de bærer på. Jeg klarte nesten ikke tro på at jeg er gravid, før vi så miraklet våres på tidlig ultralyd. Jeg klandrer ikke sykehusene i Norge, men jeg synes de har ett helt klart forbedringspotensiale.)

  • #2
    Sv: En vakker historie..

    Ja dette er virkelig ei solskinnshistorie
    Så glad på dine vegne!
    Svangerskapsdagbok

    Comment


    • #3
      Re: En vakker historie..

      Tusen takk echs. Håper alt står bra til med deg

      Comment


      • #4
        Sv: En vakker historie..

        Opprinnelig lagt inn av bare-meg Se innlegg
        Tusen takk echs. Håper alt står bra til med deg
        Veldig bra med meg takk
        Svangerskapsdagbok

        Comment


        • #5
          Sv: En vakker historie..

          Sterk historie! Tårene presser på her.. Gratulerer så inderlig mye! Når er termin da?
          Keiserinne 2011 MA (BO) sept13

          Comment


          • #6
            Re: En vakker historie..

            Sitter her med tårer i øynene og ønsker dere lykke til videre med den lille i magen
            2011

            Comment


            • #7
              Sv: En vakker historie..

              Här med rinner tårarna! Så koselig. Stort grattis med spire i magen!!!

              22/4-15 ?/7-16
              Bloggen

              Comment


              • #8
                Re: En vakker historie..

                Tusen takk for mange gode tanker og gratulasjoner. Reisen har vært hard og tøff, men vi klarte det, og er evig takknemlig for det. Har akkurat vært på 18 ukers kontroll, og alt så bra ut med den lille prinsessen i magen. Har termin 8 juli..

                Comment


                • #9
                  Sv: En vakker historie..

                  Herlig!! Nyt resten av svangerskapet!!
                  Keiserinne 2011 MA (BO) sept13

                  Comment


                  • #10
                    Sv: En vakker historie..

                    Så bra! Masse lykke til videre
                    Svangerskapsdagbok

                    Comment

                    Working...
                    X