Kunngjøring

Collapse
No announcement yet.

Innkalt til time på Ullevål etter 1 år med prøving

Collapse
X
 
  • Filter
  • Tid
  • Show
Clear All
new posts

  • Innkalt til time på Ullevål etter 1 år med prøving

    Hei,

    Vi har vært prøvere i snart 1,5 år. Vi ble utredet etter 1 år, alt var i orden med både meg og han. Vi ble likevel satt på venteliste siden vi har prøvd såpass lenge uten at noe har skjedd, og vi har fått time på Ullevål litt frem i tid. Noen her som har vært i samme situasjon og kan fortelle meg hva som venter på Ullevål? Hva gjør de første time og hva skjer videre? Tar det lang tid? Tusen takk for alle svar ❤

  • #2
    Gratulerer med å ha fått time for videre utredning. Etter så lang tid er det godt å få hjelp.

    Vi kom inn i systemet for tre år siden. Lang historie kort så viste det seg at begge mine eggledere av uforklarlig grunn er tette.
    For oss var veien videre ivf på Riksen (som også er en del av OUS).
    Første time på sykehuset hadde vi oppstartssamtale. Mannen min leverte en sædprøve før en lege prater med oss og gjorde en innvending UL av meg. Hun gikk gjennom papirene våre, forsikret seg om at vi var inneforstått med hva ivf innebar, og godkjente oss for oppstart av behandling. Min gynekolog hadde heldigvis vært forutseende nok til å allerede ha henvist meg til lapraskopi. Han visste at de kom til å ønske å gjennomføre det før de godkjente meg til ivf. Så jeg hadde vært inne til lapraskopi mens vi ventet på å få komme inn til oppstartssamtale.
    En sykepleier lærte meg opp på hvordan sette sprøytene, og så ringte jeg inn og fikk klarsignal til oppstart når vi kom så langt. Mange starter på nesespray, men jeg hadde såkalt "kort regime" som vil si at jeg startet rett på sprøyter.
    Så dro jeg inn til kontroll etter noen dager på sprøyter, og fikk justert dosen/sjekket antall eggsekker/bestemt dag og tid for å sette EL-sprøyte.
    Dagen etter EL-sprøyten ble satt var det uthenting av egg, og samme dag leverte mannen min fersk sæd.
    Neste dag ringte jeg inn og fikk høre at det var flere befruktede egg, så det ble innsett påfølgende dag.
    Innsett var veldig lite dramatisk, men veldig spennende å dra hjem derfra for den dagen var jeg per definisjon gravid.
    Så ventet de lange dagene før vi fikk vite om embryoet hadde festet seg eller ikke.
    Siden man tar EL-sprøyte hjelper det lite med graviditetstester den første tiden (EL-sprøyten gir falsk positiv).
    Etter et par uker tok jeg en blodprøve, og noen timer senere fikk vi beskjed om at jeg var fortsatt gravid, embryoet hadde festet seg.
    Neste kontroll var en UL hos gynekolog etter noen uker for å få bekreftet at jeg fortsatt var gravid, at hjertet slo, hvor mange fostre og plassering av morkaken.
    Etter det fulgte jeg de vanlige kontrollene som alle andre gravide.

    Hvor lang tid tar det? Vanskelig å si noe om. Det kommer an på hva veien videre er for dere, og det er nok ikke det samme nå som det var for tre år siden.
    For oss tok det ca 6 mnd fra første henvisning til jeg var gravid, men jeg vet at det er en solskinnshistorie. Mange lykketreff gjorde at vi var veldig heldige.
    Nå er ventelistene så lange at de i Oslo ikke lenger har tilbud om søskenforsøk. Nå er det kun dem som ikke har barn fra før som får tilbud om hjelp ved OUS.

    Lykke til videre!

    Comment


    • #3
      Tusen takk for svar FruT! Glad for at det har ordnet seg for dere. Jeg er veldig spent på om de vil at vi skal prøve ivf, eller om vi skal prøve ut andre tiltak først. Jeg vet ikke hvilke andre metoder som kan være aktuelle, men jeg mener jeg har lest at det finnes andre måter å hjelpe på avhengig av hva som er problemet. Vi har allerede fått sjekket at alt er i orden med blodprøver, innvendig UL og sædprøve.

      Men det er vanskelig med ventetiden.. Folk som spør om ikke vi snart skal ha barn, hvorfor jeg ikke drikker etc. Og det er vanskelig at det ikke er vanlig å snakke så mye om. Man må jo fungere i jobben som vanlig selv om man prøver.. Det er også vanskelig for han å sette seg akkurat inn hvordan jeg har det som kjenner alt på kroppen, jeg opplever et mye større behov for å snakke om det.

      Det hjalp med et svar fra deg da!

      Comment


      • #4
        Så bra at dere får hjelp, ada84! De finner nok en god behandlingsform for dere når de finner ut hvor et evt. problem ligger - noen ganger finner de heller ikke problemet, og msn får hjelp ved feks IVF Jeg var sykemeldt et par uker i fjor, pga. psykisk belastning ved hele prøveppplegget.. Vi er åpne om det til familie og nærmeste venner, og det føles godt! I tillegg til nærmeste leder på jobb. Jeg forstår veldig godt behovet for å snakke om det.


        FruT: Ang. ventetid så har St. Olav i Trondheim mye bedre kapasitet. Vet jo det er tungvint å gjennomføre i en annen by, men det kan være greit å vite. Vi fikk beskjed etter første forsøk (i mai) at de per nå har kapasitet til å gi oss to søsken! Håper flere som står i lang kø i Oslo kan få hjelp for eksempel i Trondheim
        SA/kjemisk mars '15 (4+3)
        SA juni '15 (6+0)
        Ex.u april '16 (9+0)
        Avbrutt IVF ferskforsøk februar' 17
        Innsett fryst embryo 11. mai '17: Positiv test 11 DPO


        Min prøvedagbok: https://forum.mammanett.no/forum/dag...%C2%B8rstanker

        Comment


        • #5
          Tusen takk for svar Tronderjente27! Jeg har ikke vært like flink som deg til å være åpen om det, jeg er redd for at jeg skal føle det som et enda større press hvis flere blir skuffet med meg for hver måned som går. Men samtidig kjenner jeg på et veldig behov for å prate om det, så kanskje jeg burde delt det med flere, sånn som du har gjort. Jeg har bare fortalt de til noen få venninner og ingen i familien. Sjefen måtte jeg si det til for det er en del arbeidsoppgaver jeg bør bytte med andre i prøveperioden.

          Er veldig spent på hvilken behandling de tenker at vi bør prøve på Ullevål.

          Comment


          • #6
            Opprinnelig lagt inn av tronderjente27 Se innlegg
            Så bra at dere får hjelp, ada84! De finner nok en god behandlingsform for dere når de finner ut hvor et evt. problem ligger - noen ganger finner de heller ikke problemet, og msn får hjelp ved feks IVF Jeg var sykemeldt et par uker i fjor, pga. psykisk belastning ved hele prøveppplegget.. Vi er åpne om det til familie og nærmeste venner, og det føles godt! I tillegg til nærmeste leder på jobb. Jeg forstår veldig godt behovet for å snakke om det.


            FruT: Ang. ventetid så har St. Olav i Trondheim mye bedre kapasitet. Vet jo det er tungvint å gjennomføre i en annen by, men det kan være greit å vite. Vi fikk beskjed etter første forsøk (i mai) at de per nå har kapasitet til å gi oss to søsken! Håper flere som står i lang kø i Oslo kan få hjelp for eksempel i Trondheim
            Ja, andre steder i landet er det nok lettere enn i Oslo. Mistenker at det er ekstra presset i år siden lokalene på Riksen pusses opp, så det går seg nok til etterhvert. Bare så synd det skjer akkurat nå som vi ville prøve igjen. Hadde vært koselig med noen turer til Trondheim, men det finnes heldigvis tilbud litt nærmere oss også. Vi er allerede igang med søskenforsøk i Porsgrunn.
            De på Riksen syntes det var litt trist å ikke kunne hjelpe for søskenforsøk liker de godt. Da vet man jo at det kan gå.

            Comment


            • #7
              Opprinnelig lagt inn av ada84 Se innlegg
              Tusen takk for svar FruT! Glad for at det har ordnet seg for dere. Jeg er veldig spent på om de vil at vi skal prøve ivf, eller om vi skal prøve ut andre tiltak først. Jeg vet ikke hvilke andre metoder som kan være aktuelle, men jeg mener jeg har lest at det finnes andre måter å hjelpe på avhengig av hva som er problemet. Vi har allerede fått sjekket at alt er i orden med blodprøver, innvendig UL og sædprøve.

              Men det er vanskelig med ventetiden.. Folk som spør om ikke vi snart skal ha barn, hvorfor jeg ikke drikker etc. Og det er vanskelig at det ikke er vanlig å snakke så mye om. Man må jo fungere i jobben som vanlig selv om man prøver.. Det er også vanskelig for han å sette seg akkurat inn hvordan jeg har det som kjenner alt på kroppen, jeg opplever et mye større behov for å snakke om det.

              Det hjalp med et svar fra deg da!
              Alt var i orden av blodprøver, innvending UL og sædprøve hos oss også. Det var nok en av grunnene til at min gynekolog mente de kom til å ønske lapraskopi før vi ble godkjent for ivf.
              UL er veldig nyttig, men det er ikke alt de kan se. Hadde de funnet en cyste eller en annen forklaring på problemet så hadde de kunnet operere når de først var "inne".
              Det var imidlertid ikke så mye mer å finne under inngrepet. Alt så helt fint ut. Legen som gjorde det sa hun først trodde det var hun som ikke hadde klart å sette slangen med kontrastvæske riktig, men at etter tre forsøk var hun også overbevist om at egglederene av en eller annen grunn er tette. Samme konklusjon som gynekologen min hadde kommet frem til.

              Vi har heldigvis ikke fått så mange spørsmål om barn, heller ikke så mange om når neste kommer.
              Muligens fordi vi er i miljøer hvor det er mer vanlig å vente med å få barn, og hvor mange heller ikke får barn.
              Det kan også være fordi jeg alltid har passet på å gjøre folk oppmerksom på at ikke alle kan få barn, og at mange fler enn man tror sliter med å bli gravide.
              Denne problemstillingen føler jeg har fulgt meg hele livet. Jeg er født samme dag som verdens første prøverørsbarn, og faglig/jobbmessig er jeg ikke så langt unna ivf. Så da det viste seg at jeg er en av dem som faktisk ikke kan få barn uten hjelp var det nesten så jeg har visst det hele livet.
              Det er så utrolig viktig å snakke om denne problemstillingen.
              For hvordan kan de som spør vite at den de snakker med ikke akkurat har mistet et barn i SA/har måttet terminere en graviditet grunnet skader på fosteret som er uforenelig med liv/er gravid, men ikke ønsker å fortelle andre det enda/har forsøkt i flere år allerede/ikke kan bli gravid grunnet komplikasjoner etter medisinske behandliger i barndommen/har veldig lyst på barn, men partner ønsker det ikke?
              Alle disse scenarioene kjenner jeg folk som er, eller har vært i. Når man spør er det viktig å først tenke gjennom om man spør fordi man virkelig dypt inne bryr seg (og er klar for å høre hele historien) eller om det bare er ment som et uskyldig spørsmål på linje med "hva hadde du til middag i går, da?".
              Noe annet man ikke snakker så mye om er når man annonserer at man er gravid. Ikke alle synes det er like fantastisk. For noen stikker det langt inn i hjerteroten, og man vil bare hjem og legge seg under dyna og gråte. Jeg syntes det var helt forferdelig. Det innrømmer jeg. Man skal glede seg over andres lykke, men det er så vondt. Ingen som ikke er, eller har vært, ufrivillig barnløs kan forstå hvor vondt det er. Det er runde mager overalt. "Alle" andre får barn "på første forsøk".
              Det er ikke sant, men man snakker ikke om hvor lang tid man prøvde.
              Selv jeg syntes det var vanskelig å innrømme for andre at vi hadde måttet gå til ivf. Jeg ville ikke innrømme at jeg ikke klarte det "alle" andre klarer - å bli gravid.
              Jeg ville ikke fortelle andre at det var ivf. Nå har det endret seg totalt. Nå forteller jeg det til alle som vil høre på. For jeg skulle ønske noen hadde åpnet den "døren" for meg.
              Da vi holdt på kjente jeg ikke til noen andre som hadde hatt problemer med å bli gravid, nå vet jeg om MANGE.
              ...og den dagen vår datter spør om hun var planlagt kan jeg fortelle henne nøyaktig hvor ønsket hun var, og vise henne arret jeg har på navlen fra kikkhulloperasjonen.
              Last edited by FruT; 11-09-17, 10:42.

              Comment

              Working...
              X