Kunngjøring

Collapse
No announcement yet.

Utfordrende 2-åring

Collapse
X
 
  • Filter
  • Tid
  • Show
Clear All
new posts

  • Utfordrende 2-åring

    Hei,
    Jeg vet ikke helt hva målet mitt er med å skrive her, men tror kanskje jeg egentlig mest trenger å lufte litt tanker og høre andres.


    Jeg har en sønn som fyller 2 år på søndag. Han er en fantastisk gutt i mine øyne, han er i god gang med språk, og motorikken er der den skal være. Han elsker gravemaskiner og dinosaurer og det gøyeste i verden er å løpe rundt i huset for å bli fanget av mamma eller pappa. Da koser vi oss og ler og tøyser. Dette ville han nok helst gjort hele døgnet om mulig...

    Helt siden han ble født har vi som foreldre følt at han har hatt veldig temperament, uten at vi egentlig har hatt noen å sammenligne med (han er vårt første barn), men vi har funnet våre taktikker på å gripe an situasjonene som oppstår. Han kan bli så sint at det virker som han ikke vet hvor han er nesten, og da er det eneste som hjelper å sitte på mammas fang og få en god kos mens vi vugger litt og jeg forteller han hvor glad vi er i han og at det går bra. Utbruddene har en tendens til å komme periodevis, og alle sier jo at "dette er en fase" eller "det går over, han er så liten enda" osv osv. Jeg har jo selv ikke erfaring med andre barn, så jeg har nok håpt (og håper enda) at dette stemmer, for det virker veldig overveldende for den lille gutten vår.

    Det som bekymrer meg nå er at han har hatt en lei utvikling i barnehagen/i samspill med andre barn med at han dytter og slår. Dette har vi blitt beroliget på fra barnehagens side om at det er en fase og er helt normalt, men jeg har følt det har vært ekstremt. Siste måneden har han også begynt å bite. Mot oss voksne så skjer dette dersom han blir veldig sint, og da forstår jeg det på et vis - han må lære seg å kontrollere temperamentet sitt. Men mot andre barn skjer det helt uprovosert, og det synes jeg ikke er noe greit. Vi har vært åpne om dette med barnehagen og ønsker selvfølgelig bare at det skal bli bedre, for vi føler ikke at noe vi gjør funker- han bryr seg liksom ikke. Det har nok pågått i nærmere ett år nå, så jeg har lenge kjent på at det virker som mer enn bare en fase.

    I går var vi på foreldresamtale i bhg, hvor ped leder tok opp at hun ønsket å koble inn ppt. I første omgang for å hjelpe barnehagen, for de følte nå at de har prøvd alt, men at ingen av de vanlige strategiene som pleier å funke har noen effekt hos vår sønn. Vi ser ingen bedring, så jeg synes det er kjempebra at de ser dette og ønsker å finne en løsning! Men samtidig er det sårt, fordi jeg føler det bekrefter det jeg har følt på, at vår sønn har problemer med atferd som de fleste barn ikke har. Gutten er jo bare 2 år og allerede kobles det inn ppt, dette er litt vanskelig for meg (selv om den fornuftige delen av hjernen min setter pris på det og vet at det er bra med hjelp!). Man begynner å lure på om man gjør noe "galt", hvorfor vi ikke klarer å lære vår gutt å være "snill" (i mangel på et bedre ord) mot andre barn, slik som andre foreldre klarer å lære sine barn. Og som person har jeg nok fort for å krisemaksimere og begynne å lure på om dette er starten på en problematisk barndom - for det er jo selvfølgelig det siste jeg ønsker for min sønn. Han har et vanlig liv hjemme, bare så det er sagt - han har aldri blitt slått eller noe i den duren. Han får masse kjærlighet og har et stort nettverk med familie rundt seg som alle er glad i han.

    Er det noen som har erfaring med liknende?


Working...
X