Kunngjøring

Collapse
No announcement yet.

Om fysisk avstraffelse - hvor går grensa?

Collapse
X
 
  • Filter
  • Tid
  • Show
Clear All
new posts

  • Om fysisk avstraffelse - hvor går grensa?

    Hvis jeg spør andre småbarnsforeldre om hva de mener om å straffe barn fysisk sier alle (jeg har spurt i allefall) at de er i mot slik straff. Allikevel ser jeg stadig at mange straffer ganske så små barn ved å smikke, riste hardt i armen osv. Jeg er helt i mot slik barneoppdragelse. Jeg blir kvalm av foreldre som straffer 8 måneder babyer som er på oppdagelsesferd ved å smikke og slå det på den utforskende hånden.

    Jeg kan forstå at en mor tar barnet sitt hardt i armen hvis hun er presset. Jeg må innrømme å ha gjort det selv i mange situasjoner hvor jeg har vært sliten og et av barna mine har vært svært utprøvende i forhold til grenser. Uff. Men det er ikke slik jeg ønsker å opptre. Jeg ønsker å oppdra barna mine uten å ty til slike metoder.

    Hva tenker dere om dette? Hender det at dere også er nære ved å straffe barna deres på denne måten, selv om dere ikke ønsker? :?:

    Hva gjør dere når dere ser andre foreldre fysisk straffe barna? Sier dere noe? :?:

    Hm... Det var mange rotete tanker fra en snart 3-barnsmor. :?: :?:

  • #2
    Jeg tror nok at det er uenighet om hva som kan regnes som fysisk avstraffelse, rett og slett.

    Et knips på fingrene kan f.eks. forsvares med at det er til ungens beste (at konsekvensen er enda verre dersom ungen ikke hindres, f.eks. i å ta på en varm kokeplate), og at det med helt små er vanskelig å forklare med ord - derfor tyr man til mer "håndfaste" metoder. Jeg knipset eldstemann på fingrene sjøl en gang han var rundt 10 mndr - jeg var ikke spesielt kry etterpå, og har aldri gjentatt det. Det er nå en gang foreldres lodd å være tålmodige og bruke de utallige andre måtene man kan avlede barn på.

    Dette med å ta en litt eldre unge hardt i armen - når man sitter rolig og avslappet i sofakroken og koser med ungen er det lett å si at det aldri skal forekomme, mens når det koker rundt en og gullungen er forvandlet til et lite monster vil man kanskje ta litt hardere i ungen enn det man egentlig tenkte. Sjøl sørger jeg for alltid å ha god tid dersom jeg må ha med meg treåringen ut i ærend, slik at han ikke bare "henger på slep". På den måten tror jeg at kaossituasjoner med sutrende unger og stressede foreldre kan unngås.

    Det man må håpe når man ser slike episoder er at dette er unntaket heller enn regelen, og at den voksne tar seg tid i ettertid til å prate med ungen om det som skjedde. Jeg ville nok ikke som tilskuer grepet inn med mindre det var helt hårreisende det jeg så. Det er jo kanskje et tema til diskusjon: hva skal til før DU griper inn i andres måte å være overfor ungene sine..?

    Og dessuten: om jeg hverken knipser eller dasker så hender det jo at jeg løfter treåringen bestemt ned på rommet sitt og plasserer ham i senga - det er jo på kanten til psykisk avstraffelse, eller? Vi var såvidt inne på den diskusjonen her på forumet tidligere i høst.

    Comment


    • #3
      Tror nok ikke jeg er så modig at jeg griper inn når andre foreldre gjør slikt!
      Jeg husker jeg såg en pappa på en badestrand i syden en gang. Han slo til barnet sitt, som var ett til to år, så han hylte.
      Jeg vet ikke hva han hadde gjort, men syntes det var helt forferdelig!
      Men ingen sa noe....

      Jeg har nok både knipset, klapset og bært unger på rommet!
      Og jeg kan ikke si at jeg er stolt av det!
      Men av og til så er tålmodigheten rett og slett oppbrukt! Da er det lett å gjøre noe som en angrer på i ettertid. Selv om det ikke er hardt, så mener jeg det ikke er rett.

      Jeg skulle ønske jeg var den tålmodige personen med masse tid til mine egne barn, som jeg alltid har trodd jeg skulle bli!
      Klem fra lilje, mamma til Magnus og Helene

      Comment


      • #4
        Jeg er helt imot fysisk avstraffelse av barn og heller mer til forklaring som beste løsning. Jeg ville aldri, aldri klasket eller knipset til barna mine verken på hånden, på rompa eller noen andre steder. Vold avler vold. Jeg vet at det er mange som ikke vil kalle et lite klask for vold, men hva er det en forteller barna ved å klaske dem? At bare hensikten er god så er det ok å klaske? Joda, 2,5 åringen min har mange ganger vært så vrien og vrang at tanken på et klaps har vært til stede, men jeg hadde nok aldri i verden klart å gjøre det. Å ta seg tid til å forklare mener jeg er en mye bedre løsning. Ikke sikkert at barna er mottagelig akkurat der og da, men etter hvert vil det synke inn, det er jeg overbevist om.

        Comment


        • #5
          Det er ikke enkelt å få muntlig kontakt med min datter på toogethalvt når hun er i fare for å skade sin lillebror. Da hender det, desverre, at jeg klyper henne hardt i armen. Jeg skammer meg etterpå, men kommer frem til at det ikke er noen annen utvei enkelte ganger. Trodde aldri at jeg skulle gjøre sånt, men et vet ikke hvordan det er å ha barn før man er oppi det selv...

          Svigermora mi (dustedame) knipser på hånda istedenfor å si nei. Det er unødig, det... :twisted: [/i]

          Comment


          • #6
            Det er søren meg ikke lett å være tålmodig,men jeg har funnet ut at det beste er å gå(når man har anledning) når man kjenner seg sint og fortvilet og tålmodigheten tar slutt.Gå til et annet rom,tell til 10, eller 100 for den saks skyld! Det hjelper faktisk!! Det hørtes snusfornuftig ut,det var ikke meningen .Jeg har også mer enn en gang måtte be jentene om unnskyldning fordi jeg føler jeg har gått over streken og trampa i salaten Men det er ihvertfall viktig å snakke om hvorfor man ble sint,og å kunne be om unnskyldning.

            Comment


            • #7
              oppdragelse og veiledning

              Hei jeg mener det er galt å slå selv å knipse,det er bedre å avlede ungen med noe annet i stedet for å gå og knipse.Har selv fått juling som barn nettopp derfor hater jeg den slags avstraffelser.Og jeg ville ha komet til å regert hvis jeg hadde sett noen slå et lite barn,det har jeg gjort før og gjør det igjen.For hva slags signaler gir du barnet ditt når du slår det jo at det er ok med å slå,og husk det en utfører på sine barn vil de utføre på sine barn igjen,noe å tenke på. Jeg har fem barn,derav en voksen,ellers så har jeg barn fra ett år og opp til ti år hjemme.Og av og til så kan de strekke grensa, men blir det ille så får de gå på rommet sitt og tenke over det,eller nekte dem en gode eks spille data ,det svir det.Men å straffe en liten unge på 10 mnd, huff og huff,syns faktisk at det heller skulle være foreldrene selv som skulle ha seg et knips på fingrene der ja. :x

              Comment


              • #8
                Lillebror her i huset blir fjernet fra det som er farlig for ham. Han har aldri blitt verken knipset eller klapset eller noe som helst.

                Storesøster blir plasser kontant på rommet sitt med beskjed om å tenke seg om når hun ikke kan te seg og siden hun er tre og et halvt år så skjer dette med jente mellomrom.

                En gang har hun fått klapp på handa. Hun var så fæl i en periode til å slå oss, særlig meg og mannen min og hun slo hardt! Vi forklarte og forklarte til vi ble blå i trynet at dette gjorde vondt, at det ikke er lov, men ingenting nyttet. Til slutt prøvde jeg å gi henne en dask på handa. Hun var jo aldri blitt slått så kanskje hun ville gi seg når hun selv fikk oppleve dette, men det hjalp ingenting, så det ble med den ene gangen. Jeg følte meg helt pyton etterpå, så dette er virkelig ikke noe for meg.
                Nennemor vinker 1 : , Elise f. juli -99 Eirik f. mars -02 :hopp3: og Lars f. okt. -04

                Comment


                • #9
                  Det er vel ingen som ØNSKER å slå sine barn, eller annen form for fysisk avstraffelse. Men jeg vil tro at de aller fleste med som har hatt barn i 3-årsalder og oppover,har hatt episoder hvor stress, irritasjon, osv har ført til at man opptrer/reagerer på en annen måte en man egentlig ønsker. Enhver som har hatt barn i denne alderen vet hvor utmanende det kan være i enkelte perioder. INGEN tror jeg kan provosere mer en virkelig trassig, nebbete,og aggressiv 5 åring f.eks Hovedsaken er vel at man i utgangspunktet husker hvem som er den voksne i situasjonen og prøver å avlede situasjoner før oppgittheten tar overhånd og man tyr til knips og klaps osv. Men selv om jeg er totalt i mot fysisk avstraffelse mot små barn, forstår jeg at man kan bli så oppgitt og sint at man gjør ting man som voksen angrer på etterpå. Det er kanskje like viktig å lære barna å si unnskyld, dvs..har man først "gått over streken" er det viktig å vise at også vi voksne ber om unnskyldning.

                  Comment


                  • #10
                    Som sagt før, så har jeg klapset min femåring. Ikke noe å vere stolt av akkurat, men gjort er gjort. Jeg har snakket med henne om hvorfor det skjedde, men det er jo ingen unnskyldning. Hun har bare vært så utrolig frekk og trassig siste halvåret, at enhver kan bli gal. Da er det å klare å telle.... ja det må bli langt!
                    Heldigvis er det bedre nå, og det er heldigvis lenge siden sist....
                    Jeg er egentlig veldig tålmodig og rolig, og hadde aldri på forhånd trodd at jeg skulle ty til noe slikt.
                    Jeg er jo helt imot det!
                    Klem fra lilje, mamma til Magnus og Helene

                    Comment


                    • #11
                      Hos oss er det ikke noe klapsing eller annen fysisk "straff". Vi bruker mye tid på å prate og forklare(selv om det av og til går hardt utover tålmodigheten...) :? Må innrømme at jeg har hatt bra lyst til å ihvertfall ta i eldstemann når han finner på noe som går langt over det vi voksne oppfatter som grensa, men da tar jeg meg ganske enkelt et par sekunders pause....den totale stillheten som dette medfører gjør inntrykk på guttungen og han skjønner godt at han gjort noe som ikke er riktig uten at vi trenger å klapse e.l.

                      Må innrømme at jeg er vannvittig imot fysisk avstraffelse, dette fordi jeg har møtt barn på to-tre år som er redd for å gjøre noe som ikke er lov, og som blir full av angst og skriker av redsel når de har vært uheldig. Slikt gjør meg sint :x

                      Comment


                      • #12
                        Om barn reagerer med slik redsel, vil jeg tro at det er et resultat av at fysisk avstraffelse er en vanlig konsekvens og ikke noe som har sjedd 1 eller to ganger fordi en sliten og oppgitt mor eller far har "møtt veggen"

                        Comment


                        • #13
                          Ja det tror jeg også. Det som er synd er at det er faktisk ganske vanlig. To av naboene vårte her vi bor, begynte faktisk å dra ungene sine etter ørene, da de var omkring 1,5 og 2 år gamle. Jeg synes det er sykt.....

                          Comment


                          • #14
                            Ja hami, sånt er sykt. Det hører ingen sted hjemme! :x
                            Nennemor vinker 1 : , Elise f. juli -99 Eirik f. mars -02 :hopp3: og Lars f. okt. -04

                            Comment


                            • #15
                              Å herregud!
                              Klem fra lilje, mamma til Magnus og Helene

                              Comment

                              Working...
                              X