Kunngjøring

Collapse
1 av 2 < >

Disse fagfolkene besvarer ikke nye spørsmål

Disse fagfolkene besvarer ikke lengre nye spørsmål i vårt forum, men her kan du lese tidligere spørsmål og svar.
2 av 2 < >

Helsesøster besvarer ikke lengre nye spørsmål

Les tidligere spørsmål og svar
See more
See less

i disse karnevalstider: noen har kledd seg ut som min sønn

Collapse
X
 
  • Filter
  • Tid
  • Show
Clear All
new posts

  • i disse karnevalstider: noen har kledd seg ut som min sønn

    Jeg leste innlegget om treåratrassen lenger ned. Mange nyttige tips, tusen takk. Spør deg allikevel om litt til:
    Vår treåring har alltid vært en kjernekar. Snill og god og veldig rolig. Så begynte han i barnehagen for et halvt år siden....meget lærerikt både for foreldre og barn... Forstår jo at han får nye interesser og slikt etterhvet som han vokser opp. Jeg HAR gitt opp å prakke på han søte bamser og nusselige tin (vel nesten da )
    Nå viser det seg at den harde verden har inntatt han. Sverd, pistol og gevær er helt topp og selv om vi ikke har kjøpt noe til han, finner han det utroligste til å bruke i samme hensikt. Jeg er så lei den leken..... :evil:
    Jeg kjenner det eksploderer inni meg, men jeg kan vel ikke nekte han å leke?? Vi prøver å fortelle han om konsekvensene av våpen og hvilke skader de gir. Han har selv sett det ved et par anledninger på tv. Men han er ikke SÅ bevisst på å ikke sikte på mennesker og dyr. Greit nok vi må vel bare fortsette å prente det inn i han.
    Er en slik lek skadelig? Bør vi bekymre oss?
    Dessuten, han svarer noe så vanvittig tilbake til oss når vi irettesetter han. Han slår ikke eller noe slikt, men han svarer med NEI og VIL IKKE og slike ting. Svært sjelden kaller han oss dumming eller noe sånt. Er dette normalt for treåringer? Vi har aldri sett han slik før, så rolig som han har vært. Han er forresten enebarn i en måneds tid til og jeg engster meg litt for hvordan dette skal gå.....Han er svært oppmerksom mot lillebror i magen og vil dele alt med han når han kommer ut og finnes ikke sjalu nå...Men hva med senere?? Kan aggressiviteten hans gå utover babyen? Han er vant med å få MYE oppmerksomhet, vi er foreldre som har hatt svært god tid sammen med han og han har vært hjemme (med mye samvær med andre barn) i over to og et halvt år. Det ser ut til at han liker seg i barnehagen dog.
    Men hvordan takler jeg oppførselen hans? Leste tipsene om å snu ting itl det positive. Er det alt? Når han hopper og hopper i sofaen og ikke vil høre??? Eller han klår på alt han ikke skal røre.....og nekter å slutte. Jeg har gjort det til en vane og gå når han begynner å gjøre opprør mot meg. Sier at jeg snakker med han senere når han er snill igjen. Er dette feil? Vi begynte med å løfte han inn på rommet sitt, men der løper han jo bare ut igjen. Derfor begynte jeg å gå i steden for. Inn i et annet rom og om han følger etter får han beskjed om at jeg ikke vil se han før han slutter med det han gjør.
    Det er så vondt å ha det slik. Jeg gruer meg til helgene nå for alt hva det vil bringe. Når jeg er innstilt på å gjøre noe morsomt med han klarer han alltid å ødelegge det.
    Han er ikke av den selvstendige typen ennå. Vi lager bare trøbbel for oss selv om vi skal få han til å kle av eller på seg selv. Det klarer han visst ikke, sier han, men barnehagen sier noe annet. Det er i grunnen lite han gidder å klare selv, selv om vi prøver hele tiden. Han liker å hjelpe oss og vi oppmuntrer til det for å gi han selvtillitt.
    Hovedpoenget mitt med barneoppdragelsen min var å få et trygt barn med tro på seg selv, men nå begynner jeg å tvile. Jeg føler meg helt låst og bekymret av sinnet hans. han eier ikke tålmodighet lenger og ikke ro til å stusle med slikt han gjorde før. Hvordan snur vi denne trenden?
    Dette ble langt og ikke særlig oversiktlig, men jeg håper på noen tips.

  • #2
    Tenkte bare jeg kunne skrive noen ord angående agressiv lek. Jeg tror barn og kanskje særlig gutter må igjennom en fase med agressiv lek. Har diskutert dette med en del mødre på min mors alder og det virker som de fleste er enig i at ungene må få utløp for den slags lek også. De lærer jo også mer om hvor grensen går når de leker agressive leker. Når ungene kommer opp i en viss alder tre-fire år, blir det mer og mer viktig for barnet selv og sette grenser i lek med andre barn. Jeg har lagt merke til at krigsleker og andre agressive leker kan hjelpe bern til å sette disse grensene. Når dette er sagt, synes jeg også at det er veldig viktig at vi som er voksne er med å påvirker barna på en god måte, for enkelte ting går det jo ikke an å akseptere.... sånn som slåing, slåssing og sånt. Vi bruker mye tid på å lære vår sønn å bruke det kraftigste våpenet han har - nemlig ordets makt. Kan man prate for seg får man nemlig til det meste. Men dette er jo noe som ungene må finne ut selv etter hvert som tida går.... vi kan egentlig bare legge veien til rette for dem og gi dem nyttige råd, og evt. rammer og holde seg innefor.

    Dette ble vel mye det... Håper det er til hjelp. :P

    Comment


    • #3
      Hei!
      Nei det er sannelig ikke morsomt hvis dere gruer dere til å være sammen! Så flott at noen er ærlige om følelsene sine her i dette forumet, det hjelper å vite at andre har det som deg, og at man ikke er en dårlig forelder fordi man føler sånn.

      Litt liknende tidligere innlegg, med at man blir sittende fast i en ond sirkel av tretthet og kjefting. Det hjelper ofte da å snakke med flere enten for å få ut følelser, se ting fra andre vinkler, forstå hva som skjer. Jeg tror jeg vil først og fremst råde deg til å snakke med barnehagen. Du kan godt be om å få en samtale i ro og fred med en som kjenner gutten din godt. Spør om hvordan han oppfører seg i barnehagen, er det annerledes enn hjemme, har de lagt merke til den samme forandringen som du. Hva snakker han om, hvem leker han med, og hvordan leker de. Snakk om dine følelser rund den aggressive leken (godt innlegg fra hami_ forresten). Bortsett fra å kjenne gutten din, kan barnehage personell en masse om utviling, lek og grensesetting. Bruk kunnskapen deres!

      Det kan hende rett og slett at din sønn har entret inn i trass alderen, uten at det er noe annet rundt som har satt det igang. Borsett fra gallopperende følelser som er vanskelig for en treåring å sortere, er testing av foreldre en viktig oppgave (= ikke tenk at han er slem eller vil at du skal ha det vondt, han er helt normal.
      Du har tydeligvis fått utdelt ett av de barna som trenger en litt fastere hånd. Noen kan bare hviske ett lett "nei" og få en reaksjon, naturen er ikke rettferdig...

      Mot slutten av svangerskapet er du kanskje mer sliten enn ellers, og barns reaksjon på slitne og usikre foreldre (gjør jeg det riktig?) er å teste enda hardere. Det er så utrolig viktig for han å vite hvor grensene går.

      Største delen av "dårlig oppførsel" hos barn stammer fra ønske om oppmerksomhet. Det er grader av oppmerksomhet vi gir barna våres, og får de ikke den "beste" søker de nedover listen til å svare tilbake, spørre uendelige spørsmål uten å bry seg om svaret, hoppe i sofaen så du blir sinna, kalle deg dumming, osv.

      "Det klarer han visst ikke, sier han, men barnehagen sier noe annet. Det er i grunnen lite han gidder å klare selv, selv om vi prøver hele tiden. "
      Oså trolig oppmerksomhet søking.

      "Jeg føler meg helt låst og bekymret av sinnet hans. han eier ikke tålmodighet lenger og ikke ro til å stusle med slikt han gjorde før. "
      å være sinna og rastløs er typisk for "trassalder". Pyskologer mener det er viktig at vi voksne hjelper barna å sette ord på følelser som "jeg ser du er sinna" . Det vil også automatisk gjøre at du tenker gjennom grunnen til at han oppfører seg slik han gjør. Det er samtidig viktig å vise hva som er akseptabelt å gjøre når man er sinna, lei seg, redd - ikke slå, få trøst osv.

      Når du nå strammer tøylene og viser tydelige grenser, er det at det positive blir viktig. For å balansere slik at du ikke bare blir maktherskende oppdrager men en som trøster når en blir frustret over ikke å mestre, som er stolt når poden oppfører seg "normalt" og sier ifra, ikke bare gjemmer seg bak avisen fordi det endelig er stille.

      "Når jeg er innstilt på å gjøre noe morsomt med han klarer han alltid å ødelegge det. "
      Hopp inn å gjør det positive når han er klar, ikke når du har tid og lyst. Han mener ikke å ødelegge når du ønsker å ha det fint. kanskje han har satt seg fast i måten å få oppmerksomhet og hva slags oppmerksomhet? La oppvasken stå og les en bok når han er klar, hvis ikke vil han søke din oppmerksomhet ved å hoppe i sofaen. og den får han jo.

      Bare krangle om viktige ting, ikke klag og kjeft over småting. Søling og roting er naturlig for en treåring. Ikke del ut tusjer når du vet det kommer over alt. Når du har sagt nei, ikke repeter det femten ganger hører han ikke andre gangen er det nok. Ikke bli sinna, forhold deg rolig (lett å si) time out er ikke bare for barn også for å telle til ti for foreldre.
      Hvis ting tar overhånd, kle på og kom dere ut i det fri.

      Forandring kommer ikke over natten, noen ganger blir det værre før det blir bedre. Vær sikker på at du og far er et team.

      Han kommer ikke til å slutte med trassalderen etter babyen er født. Babyen er en ny ting å teste grenser i mot. Ikke overbeskytt babyen, gi ham en sjanse. Pass på at babyen ikke blir en ting for å få rask oppmerksomhet. Da får du heller skaffe lekegrind. Hvis rutiner kommer til å måtte forandres når babyen kommer, gjør det nå. Da er det ikke babyens skyld at mamma ikke kan legge han, eller pappa kjører i barnehagen. Rutiner er viktig! det letter hverdagen at ikke alt må argumenteres om. Søskensjalusi kommer ikke alltid til uttrykk når babyen kommer men litt senere (ofte rundt et halvt år), og den taes ofte ut på mor eller far ikke søsknene.

      Kanskje det hjelper å lese en bok etter du har snakket med barnehagen. "Å sette grenser for barn" av Arne Skodvin kan du sikkert få på biblioteket, en grei ganske lettlest bok.

      Hva slags avstraffelser som er "riktig" kommer så an på situasjonen og grunnen til "opprøret". Hva gjør barnehagen? kanske det er lurt å gjøre det samme?

      "får han beskjed om at jeg ikke vil se han før han slutter med det han gjør. " Gjøre det litt mer spennede å slutte, får han faktisk full oppmerksomhet når han slutter eller bare, "nå var du snill" med ryggen til? Ikke særlig spennende, hva heller med favoritt leken?

      Mitt innlegg var kanskje ikke mindre rotete. Håper det er til noe hjelp.
      Hilsen helsesøster cecilie

      Comment

      Working...
      X