Kunngjøring

Collapse

Disse fagfolkene besvarer ikke nye spørsmål

Disse fagfolkene besvarer ikke lengre nye spørsmål i vårt forum, men her kan du lese tidligere spørsmål og svar.
See more
See less

Grensesetting

Collapse
X
 
  • Filter
  • Tid
  • Show
Clear All
new posts

  • Grensesetting

    Jeg har en sønn som snart er 4 år. Han maser noe helt enormt, om is eller hva det nå skal være. Han maser i lange tider, ihvertfall 1 time, henger i beinet mitt, i klærne mine, griner, skriker, later som han vil slå meg, noen ganger gjør han det også... Hva gjør jeg? Vanligvis prøver jeg å være rolig, og har jeg først sagt nei, så er det nei, utrolilg sjeldent jeg går tilbake på et nei. Jeg sier rolig og bestemt nei, mage ganger. Men det hjelper ikke!!

    Han har også blitt veldig aggresiv når han er hjemme (den siste uka har han også blitt det i barnehagen, hvor han "forfølger" et av de andre barna). Han freser og er ganske så sta og vanskelig, ingenting skal gjøres på vår måte, ingenting er bra nok, han liker ikke noe slags mat og er bare grinete og sutrete.... Sier jeg nei til noe, så overhører han meg fullstendig-eks: Han begynner å hoppe på meg. Jeg sier at han må slutte med det fordi det gjør vondt ol. Jeg sier det flere ganger og det har ingen innvirkning. Jeg setter ham på gulvet og reiser meg opp eller går vekk, men da blir han helt krakilsk, skriker, slår, henger i klærne mine.... Hva gjør jeg i sånne situasjoner?
    Hva med såkalt time-out? Hvordan gjør man det? Han kommer garantert til å ikke sitte rolig noe sted.... Hvordan gjennomfører jeg det, punkt for punkt?

    Vanligvis er han tross alt et veldig snilt barn, han er enestående i masse, og det forteller jeg ham, så godt jeg kan ihvertfall..

    Jeg er fortvilet og sliten! Og i tillegg har problemet begynt i barnehagen, hva gjør jeg? Hvorfor har det skjært seg sånn? Han som vanligvis liker seg så godt i barnehagen? Det er så trist å høre at han er slem mot enkelte andre barn i barnehagen, og rasende og vrang mot de voksne.. Hva i all verden gjør jeg?

    LouiseR

  • #2
    Sv: Grensesetting

    Hei.
    Her handler det om to ting; det ene er hans oppførsel, det andre er grunnen til det han gjør. Du kan på ingen måte tolerere at han slår og annet, og det må du bare si klart fra. Samtidig må han oppleve at han blir forstått. Noe av hans oppførsel tyder på at noe ikke er helt bra,- det kan være en bagatell, og det er ikke sikkert du finner ut hva det er. Men du burde prøve å snakke med ham på en måte som byr på gode samtaler. Det er mange måter å gjøre det på, men ha dette i bakhodet: "anerkjennende kommunikasjon". Det vil si at du styrer samtalene på en måte som gjør at han tør å kjenne på det han føler, og kanskje fortelle deg hva det er. Det er ofte en grunn til at barn gjør som de gjør, og det er ikke alltid vi får vite årsaken,- "Barn er det gåtfulle folket". Men ved å snakke litt sammen, kan det løsne. Ikke grav og spør for å finne årsaken, men still åpne spørsmål, fortell litt om deg selv, hva du føler i ulike situasjoner, se om han kan kjenne igjen det.

    Når det gjelder hans utagering, ville jeg tatt det opp med ham når det ikke skjer. Si ta du skjønner han har behov for det, men at du ikke finner deg i det, og at dere må finne andre måter å løse konflikter på. F.eks. kan du si at neste gang han har lyst til å slå så kan han si fra til deg, også kan du hjelpe ham med å finne en annen metode. Jeg ville ikke brukt "time-out" her. Noe som ofte har effekt er at vi voksne holder oss helt passive, ikke gi noen reaksjon, bare stoppe ham fysisk når han skal til å slå.

    Da dette også er et økende problem i barnehagen, ville jeg bedt om en samtale med en av de ansatte, slik at dere sammen kan komme fram til gode løsninger.

    Fireårs-alderen er gjerne en tid hvor fantasi og virkelighet går i hverandre og er vanskelig å skille for barnet. dessuten er det en periode hvor språket ikke holder for å uttrykke det de vil, da må man ty til andre midler. Dessuten er det veldig frustrerende å ikke ha godt nok språk til å si det man tenker og føler.

    Ønsker deg lykke til, og husk, det er hvordan du/dere møter ham i den fasen han er i, som er avgjørende for hans videre utvikling.
    Hilsen spesialpedagog/nanny Berit

    Comment

    Working...
    X