Kunngjøring

Collapse
No announcement yet.

Nedfor

Collapse
X
 
  • Filter
  • Tid
  • Show
Clear All
new posts

  • Nedfor

    Hei. Jeg har nettopp logget meg inn her, og er ikke så kjent med hvordan man deltar i slike nettsider. Men, jeg følte behov for å finne ut litt og jeg trenger noen å snakke med. Jeg skal møte jordmor på mandag, og skal virkelig prøve å få snakket litt med henne. Men, merker at det er vanskelig å få sagt noe eller engang skrevet noe, uten å ende opp i håpløs hulking, så vet ikke hvor langt jeg kommer, og hun har jo heller ikke så veldig god tid mellom hver som er innom. Jeg har snakket litt med et par venner på nett, men merker at jeg ikke vil bry noen akkurat nå med noe som jeg vet trenger enormt masse historikkforklaring og detaljer. Jeg har kanskje også innsett ila Koronatiden, at jeg ikke har nære nok venner til å dele følelsene mine med, jeg klarer ikke åpne meg for dem og gråte på noen sin skulder. Barnet mitt og mannen min har jeg snakket mye med.

    Jeg har termin om litt over 3 uker. Har hatt et veldig fint svangerskap og har også et barn til som er superglad og hjelpsom, men syv år gammel (klok, men alt skal ikke lesses på et barn). Jeg har en litt uvanlig livssituasjon for mange, for jeg og barnefaren er i avstandsforhold og har vært det i flere år. Vi ser hverandre imidlertid ca halvparten av året, og dette har fungert fint for oss. Jeg har også bodd der i lengre perioder og i forrige mammapermisjon. Grunnen er at han bor og jobber i et annet land, har en mor og en utvidet familie å ta vare på som eneste forsørger. Jeg bor og jobber her. Litt pga lønnsnivå, men også for at vår datter skal få være med sine besteforeldre. Dette går bra og er i utgangspunktet ingen utfordring. Vi var overlykkelige over å endelig bli gravide igjen, hadde prøvd i ca ett år og det var veldig ønsket.

    Nå som det er Korona, er all reising ut og inn fra landet hans stengt. Hans jobb vil også ha utsatt ferie, da alt er stengt og han er lærer og må gjennomføre studentenes eksamen før ferie. Han rekker altså ikke fødselen. Det var vi litt forberedt på før korona, men så for oss at han kunne komme ca en måned etterpå, nå blir det sannsynligvis ganske mye senere, og som min far nettopp påpekte - ekstremt dyr billett. Dette er noe jeg i utgangspunktet egentlig har bestemt meg for å ikke fordype meg i og bli så fryktelig trist rundt. Han var med forrige gang, og det var fint, men nå skal jeg føde alene.

    Samtidig gjør det at jeg er avhengig av mine foreldre for barnevakt og for å kjøre meg til sykehuset. Jeg flyttet for ikke så altfor lenge siden tilbake til hjembyen etter 17 år rundt i Norge og verden, nettopp for at barnet mitt skulle få se dem oftere. Jeg har alltid hatt et vanskelig forhold til dem. Om de er på besøk bruker jeg mye tid i forkant på å gjøre det så feilfritt som mulig, for jeg vet at kritikken vil hagle når de kommer inn døra. Dette er noe jeg har tatt opp i mange år, særlig med min mor, som har vært den mildeste av de to. Gjennom graviditeten har jeg vært glad hele tiden, med unntak av dagene etter de har vært innom. De kommer med stikk konstant, og faren min spurte blant annet om jeg var sikker på at jeg skulle gjennomføre graviditeten, siden faren bor et annet sted. (Nb - jeg er 36 år.). Jeg kan være lei meg i tre-fire dager etter at de har vært her. Da vi skulle fortelle dem nyheten, var han ikke hjemme, og jeg merket jeg ble lettet og det ble mannen min også. Moren min ringte han opp og jeg kunne se at hele kroppsspråket sa at dette likte han ikke, selv om ordene sa 'gratulerer'.

    De gransker alt med meg når de er her, og sist besøk på søndag var det bare et bord som skulle repareres (noe de startet med midt i kaffen) og han påpekte at jeg må vaske vinduene bedre. Det var bare tre-fire ting ila en kaffekopp, så det var egentlig ikke så verst. En ukes tid i forveien hadde de vært innom og da var det rundt 20 ting, blant annet tatt opp hvor fryktelig uvanlig mye mitt barn gråt som baby. Det var en helt vanlig baby, med helt vanlig gråt iblant. Jeg var lei meg i flere dager etterpå og spurte min søster hva jeg skal gjøre med dette. Hun sa at jeg bør si ifra igjen. Derfor sa jeg denne gangen ifra på melding. Jeg skrev at de må slutte å kritisere alt hos meg når de er her, ellers kan de ikke komme inn. Og at det er uhøflig å være på den måten når de er på besøk. Etter et par timer, og jeg tipper noen glass med rødvin, fikk jeg en melding fra min mor hvor det stod mye, men blant annet at nå har de prøvd å hjelpe meg, jeg vil ikke hjelpes. Så de har bestemt seg for å ikke kjøre meg til fødselen, da må jeg ta taxi (ca 43 km). Med mye mer.

    Etter et par dager fikk jeg melding fra min far som var på den sedvanlige hersketeknikk-direktør-måten, slik han alltid har gjort. At jeg må godta tilbakemeldinger og mye mer. Jeg svarte at jeg ønsker at de holder seg unna meg.

    Dette gikk mer inn på meg enn jeg var klar over. Jeg får nesten ikke sove og jeg gråter hele tiden. Jeg prøver å skjule det til mitt barn, men hun ser det godt. Jeg har i disse dager gått gjennom gamle dokumenter, dagbøker og slikt, ryddet til barnet kommer. Det har dukket opp mange eksempler på dette fra barndommen og opp til nå. I dagboken når jeg var 12 år skrev jeg at jeg ønsket å dø fordi faren min mente jeg var et mehe, og han hadde rett, han ville gjennomgå alle feilene jeg gjorde for å "hjelpe meg". Sist gang jeg skulle ha barn bodde jeg i utlandet, de åpnet vedtaksbrevet mitt fra nav (uten min viten) og ringte til min arbeidsgiver og kjeftet på dem for at det manglet noe. Helt til min arbeidsgiver mailet meg og ba meg få foreldrene mine til å slutte (dette er et universitet, og det har ikke vært gunstig for meg i senere jobbsøking). Jeg skulle bo hos dem i fem dager før jeg fikk tatt over leilighet (flyttet da tilbake til Norge ca én måned før fødselen), men dette ble umulig, de liker ikke å ha gjester og bli utnyttet, så jeg fikk heldigvis endret overtakelsesdato.
    Det kan høres ut som jeg ikke er en oppegående person, som trenger mye hjelp. Men jeg er veldig oppegående, har en god fast jobb og inntekt, er i min andre mastergrad nå på fulltid ved siden av jobb og bygget meg opp økonomisk slik at vi har et godt og fint hjem.

    Det de kaller hjelp, føles for meg som invadering, kritikk og overtramp. De kommenterer kroppen min (jeg er helt standard ifølge jordmor og jeg vet jo også dette godt selv). Ofte prøver moren min å glatte over de tingene hun vet faren min kommer til å kommentere. Feks sa hun på søndag "man kan nesten ikke se at hun er gravid bakfra" (en måte å si at jeg er slank på), mens han grynter noe i tilbakemelding om at det hun sier ikke stemmer. Søsteren min har nettopp fått tvillinger, så det har blitt en del sammenlikninger der, både om kropp og energinivå. Jeg vet hun har bedt ham la være å kommentere, for prosjekter jeg har gjennomført - da blir han helt stille. Jeg har byttet om på tre soverom til babyen skulle komme, malt om og pusset opp to barnerom sammen med barnet mitt, og jo mer moren min sier og jo stillere faren min blir, jo verre vet jeg at tilbakemeldingen er. Det er så mange ting, som jeg ikke kan få ned her og jeg vet ikke engang om jeg noensinne får til å få fortalt alt til noen. Men med hver eneste kommentar, kommer alt fra hele livet opp igjen. Jeg innser at jeg brukte mange år på å komme meg etter barndommen, men at det nå - når de er så nære - kommer opp igjen og jeg føler meg låst og kontrollert.

    Jeg prøver å ikke synke ned i dette, for jeg vet det ikke er sunt for babyen. Så her kommer egentlig spørsmålene. Hvor ille er det for babyen at jeg ikke klarer å slutte å gråte?
    Jeg har prøvd å lete på nett etter noen man kan kontakte for å snakke med, men jeg klarer ikke å finne noen kategorier som på en måte passer til meg?
    Jeg er vant til å være alene og klare meg selv, og jeg elsker å klare meg selv, men akkurat nå føler jeg meg så ekstremt alene og sviktet på en annen måte. Jeg har aldri hørt om en mor som ikke vil kjøre sitt barn for å føde. Eller om noen som ville nektet å gjøre det - ikke engang for en helt fremmed. overalt leser jeg om hvordan man som partner (eller familie), kan støtte den gravide. Og at særlig den siste tiden kan være utfordrende. Jeg hadde det så innmari bra og gledet meg til permisjonen, men nå føler jeg at all glede ble frarøvet meg på et vis, og prøver å finne fram til det igjen. Jeg føler de har gjort det motsatte, og ikke ser meg i det hele tatt i dette. At jeg allerede, selv om jeg takler det, hadde en noe utfordrende situasjon pga korona og avstand, og så trekker de tilliten vekk så brått og på et så spesielt tidspunkt.
    Ofte kommer tanken at jeg ikke har gjort meg fortjent til å bli kjørt heller, jeg burde jo bare latt de slippe til og fikse alt og ta kontroll på ting i livet mitt igjen. Jeg har så dårlig samvittighet ovenfor barnet jeg allerede har at jeg har valgt å bli gravid igjen med tanke på risikoen det er å føde, og jeg merker på en ekstrem dødsangst - særlig på nettene, jeg får nesten ikke puste. Jeg vil ikke at hun skal vokse opp i det samme som jeg gjorde og begynne å mislike seg selv. Det gode livet vi har sammen og med kulturen og familien til faren hennes er noe ingen i min familie verken ønsker eller kan fortsette om jeg skulle gå bort. De er overklasse og alt handler om status, mens jeg er opptatt av andre verdier. Det var meningen at hun skulle bo hos dem under fødselen, men det vil jeg ikke (og kanskje ikke de heller), og nå vet jeg ikke hvor hun skal være mens jeg føder og er så redd for at jeg ikke skal komme hjem igjen til henne.
    Last edited by snart2020; 22-04-20, 21:13.
Working...
X