Kunngjøring

Collapse
No announcement yet.

erfaringer med angstanfall (hos partneren)?

Collapse
X
 
  • Filter
  • Tid
  • Show
Clear All
new posts

  • erfaringer med angstanfall (hos partneren)?

    Hei!

    Mannen min fikk kraftig angstanfall ca en måned siden. Han hadde fått vondt i brystet og trodde det var hjertet som sviktet og hadde dermed begynt å hyperventilere og ble kjørt til legevakta. Det viste seg imidlertid å bare være angstanfall og at det var ingenting feil med hjertet. Siden da har han fått mye "hjerteklapp" og vært engstelig og veldig sliten generelt. Han har vært hos lege et par ganger og fått bekreftet at det er virkelig ingenting som tyder på at dette har noe som helst med hjertet å gjøre, men han sier at han ikke klarer å slappe helt av likevel.

    Jeg har det litt vanskelig med å forstå hvordan han har det, da jeg aldri har opplevd noe lignende. Det er så lett for meg å si at "det er ingenting galt med hjertet ditt, bare slapp av!", jeg klarer ikke å forestille meg helt hvordan han har det, eller skjønne hvorfor han ikke bare kan stole på det legen sier. Jeg kjenner at situasjonen begynner å tære på meg også da han er konstant sliten og tja, har rett og slett ikke overskudd til å interessere seg i meg eller forholdet våres. Jeg har ikke lyst til å stresse han opp enda mer, så jeg har ikke snakket med han om hvordan jeg har det. Men jeg kan ikke noe for at jeg blir lei meg og føler meg av og til veldig alene.

    Det hører med i historien at vi hadde snakket om å begynne å prøve på barn nummer to (sønnen våres er 2,5 år), men nå har vi jo måttet legge det hele på hylla. Det føles så håpløst og vanskelig når det er umulig å vite når mannen min eventuelt blir bedre og det skulle bli aktuelt å ta opp dette med et barn til igjen. Vet at det er jeg som er utålmodig og takler slik usikkerhet litt dårlig, så har ikke sagt noe som helst om dette med nestemann sia han ble syk.

    Er det noen her som har opplevd noe lignende og kunne gi litt råd om hvordan jeg burde håndtere dette? Mannen min er ikke av dem som snakker mye om følelser og jeg er så usikker på hvor mye jeg kan spørre og grave..er så redd for å gjøre vondt verre. Men jeg ønsker jo å forstå hvordan han har det. Og samtidig føler jeg at jeg også har behov for litt støtte i alt dette.

  • #2
    Sv: erfaringer med angstanfall (hos partneren)?

    Hei
    Har vert borti noke lignande sjøl men da var det eg som blei sjuk..
    Det som var for meg var at eg venta på familiegjenforening med manen min og hadde nett fått sønnen vår. Var mykje styr som nybakt mor osv og den usikkerheita det var rundt om han fikk komme eller ikkje. Gjekk rundt med konstante magesmerte og var fryktelig sliten. Så en dag komme smellen og eg skjønte det ikkje sjøl. Fikk så vondt i magen ryggen at eg nesten ikkje greide puste, å gråte blei berre verre fekk nesten panikk for alt var sååå vondt.. var virkelig fysisk vondt. Ringte legevakta og dei trudde det var gallesteins anfall eller slikt. Kom på legevakta og tok masse prøva osv.. men dei fann ut det var kun et kraftig angstanfall. Det legen forklarte meg at dette var en måte kroppen sa at nok var nok nå no tole du ikkje mykje meir. Heldigvis for oss så tok det ikkje så mange fleire mnd før mannen min fikk komme og da ordna mykje seg. ca 2 mnd etter mannen min kom blei eg gravid med nr 2. Det var litt tungt men var lettare å få nr 2 enn nr 1. No veit ikkje eg ka som gjer at mannen din har fått agstanfall om han har mykje i forhold til jobb eller lignande eller det er andre ting. Det eg veit som hjalp meg avr at eg gjekk til psykolog ei god stund og det ordna seg da eg fekk meir stabilitet ved at mannen min fikk komme tilbake. Ting som er stress og som gjer han urolig bør unngåast. Det eg og vil sei viss han ønske seg barn og du er klar for å evt hjepe litt ekstra til med barn nr 2 så er det ikkje umulig å få et barn til sjøl om han ikkje er heilt frisk men ta en prat med han om det, spør om han hadde orka det no osv ? Du kjenne mannen din best men kanskje det går å snakke med han om det. Ellers ver tolmodig med han .. Om han så ikkje orke noken ting ikkje bli sur å lei men det psykiske kan virkelig slite en totalt ut. En periode for meg var det så ille at eg greide kun det mest nødvendige det eg absolutt måtte, andre ting fikk berre vere.
    Lykke til og ver tolmodig

    Comment


    • #3
      Sv: erfaringer med angstanfall (hos partneren)?

      Hei!
      Mannen min blei diagnostisert med "panikk-angst" for 4-5 år siden. Det starta litt på samme måte som "rr" over her forteller: han gikk en periode med konstant vondt i magen. Blei sjekka for magesår og diverse, men ingenting.
      Så reiste vi på ferie til gubben sitt heimland. Han gleda seg og hadde kjempehøge forventninger, men når vi kom dit blei det skikkelig nedtur pga masse krangling og uvennskap innad i familien både mellom foreldrene hans og søskena.
      Dette utløste sannsynligvis angstanfallene og i løpet av ferien gjekk vi inn og ut av alle slags sjukehus og akuttmottak...var veldig slitsomt for oss alle, særlig siden anfallene oftest kom på natta.
      Anfallene forløpte ofte med at gubben først fekk vondt i brystet og kroppen, blei redd for å dø og begynte hyperventilere og etterpå var han berre heilt hysterisk til han evnt besvimte eller fikk beroligende intravenøst på sjukehus.
      Eine gangen måtte legen fysisk holde han nede på senga for å gi medisiner. Hadde aldri sett mannen min slik før og det var grusomt å sjå angsten i augene hans, glemmer det aldri!!

      Vi lærte etterkvart å merke signala før anfallet kom, da blei han klam og svett i handflatene og under fotsålene og følte seg rastlaus.

      Det positive med heile greia var at foreldrene hans blei venner igjen pga dette, dei skjønte at dei hadde litt av skylda

      Gubben begynte på antidepressiver etter vi kom tilbake til Norge og dei har fungert slik at han har sluppet anfall, men han måtte gå på max dose i begynnelsen. No har han redusert til halve dosen og målet er å slutte heilt, men trur han er litt redd angsten skal komme tilbake.

      Det blir anbefalt å gå til terapi ved slike lidelser, tabletter løser jo ikkje det underliggende problemet kun symptomene. Mannen min har ikkje vore interessert i terapi.
      Han har fungert heilt fint på tablettene.

      Skriv gjerne om du lurer på noko, kanskje eg kan hjelpe på nokon måte
      Svangerskapsdagbok

      Comment


      • #4
        Sv: erfaringer med angstanfall (hos partneren)?

        Takk for svar Angstanfallene til mannen min var nok et resultat av at han har jobbet for mye og nesten aldri tatt seg ordentli fri. For eksempel når vi reiste til foreldrene mine i sommer måtte han ha datamaskin på hjemme slik at han kunne koble seg på og styre med jobben underveis. Han har en 70 % undervisningsstilling (stillingen er i utgangspunkt 100 % men han har 30 % foreldrepermisjon) i kommunen og jobber i tillegg mye freelance (musiker/lydtekniker). En helt fri helg husker jeg ærlig talt ikke når han hadde sist (før angstanfallet). I tillegg er han en hengiven pappa og bruker den lille fritia han har fullt på sønnen vårres. Jeg har jo selvfølgeli tenkt mange ganger at han jobber for mye og har altfor mange prosjekter gående, men hadde bare slått meg i ro med at han er bare sånn. Følte meg litt dum når han "møtte veggen", jeg burde jo ha skjønt at det ikke er sunt å holde på sånn. Han hadde også hatt litt smerter i brystet og skulderen tildligere i sommer, så var nok sånn som dere sier: at det hadde bygget seg opp over tid.

        Når vi hadde tidligere snakket om å få et barn til spurte han meg om vi virkelig har overskudd til det. Jeg forsto ikke i det hele tatt hva han mente. Sånn jeg så det var vi jo to høyst oppegående mennesker med en helt alminnelig 2-åring, og jeg kunne ikke se noe som helst som kunne vært hinder for å få en til. Forstår jo no, at han allerede da (dette var i vår) følte at det hele begynte å bli for mye. Som sagt er han ikke den som snakker mye om følelser og jeg er dessverre ikke den som alltid merker hvis noe er galt. Jeg tenker at dette med lillebror/søster må vi bare vente litt med. Det har hele tiden vært meg som har mest ønsket et barn til selv om vi ble enige i sommer at vi kunne begynne med prøvingen snart. Han sier at han også ønsker søsken til sønnen våres, men at det haster ikke for han (mens jeg har bikket 30 og føler at det haster veldig..).

        Han har for øvrig fått henvisning til psykolog, men er det offentlige så er jo ingen som vet hvor lang tid det tar. I mellom tid har han gode dager og dårlige. Han fungerer greit på jobb, men er jo helt ferdig når han kommer hjem. Jeg ser jo på han, at han gjør så godt han bare kan og prioriterer å bruke energien til å være med gutten. Og det er veldig fint Det gjør meg ingenting å ta meg av andre huslige og hverdagslige ting, men er klart at det kan bli litt mye av og til. Jeg er selv student og jobber ved siden av. Går siste året no, så er MYE oppgaver å skrive.

        Jeg er bare så usikker om jeg burde prøve å snakke mer med han om angsten, eller om det bare stresser han opp enda mer. Merker at jeg går litt "på tær" rundt han.

        Det ble litt mye syting no :P men vi har det fint også imellom slagene Da må jeg nok bare være tålmodig og krysse fingrene for at han får komme til psykolog og finne ut hva som kunne hjelpe han. No føler vi at han blir ikke verre, men ikke noe bedre heller.

        Comment

        Working...
        X