Kunngjøring

Collapse
No announcement yet.

Han er deprimert, men...

Collapse
X
 
  • Filter
  • Tid
  • Show
Clear All
new posts

  • Han er deprimert, men...

    ... ser det ikke selv.

    Jeg skal ikke gå inn på detaljer, både fordi jeg ikke orker og fordi det er hans historie å fortelle. Men kort sagt har han hatt en tøff barndom, som påvirker ham i stor grad.
    Han tåler ikke alkohol, og vi har hatt flere episoder opp gjennom i alkoholens hete (aldri fysisk, bare for å ha nevnt det). Han har nå sluttet å drikke alkohol, fordi han er klar over selv at han ikke tåler det.

    I fjor dret han seg voldsomt ut, og det fant jeg ut for ganske nøyaktig et år siden nå. Tilliten er vaskelig å jobbe opp, særlig ettersom han fortsatt sliter, men ikke gjør noe med det. Han vet ikke selv at han har en depresjon, han mener han klarer seg bra og at depresjoner er for såkalt svake mennesker. For meg gjør det at han ikke er stabil nok til å stole på, fordi jeg aldri vet om han plutselig "psyker ut" og gjør noe dumt igjen.

    Jeg er oppvokst med en mor som ikke tok tak i ting hun slet med, og det endte med at hun måtte legges inn på klinikk for hjelp til slutt. Lang historie kort: hun slet, jeg slet, forholdet vårt ble ødelagt og jeg fikk "senvirkninger" psykisk.

    Familien min kunne man skrevet verdens tykkeste bok av, med en mor som (som nevnt) har slitt med sitt, en søster med spiseforstyrrelser og mislykket selvmordsforsøk, en annen søster med sine depresjoner og "rariteter" (som vi i løpet av de siste året har funnet ut er Asperger syndrom) og har vært inne på tanken om å ta sitt eget liv mang en gang.

    Hvis det finnes en grense for hvor mye psykisk sykdom og ustabilitet et menneske tåler, så føler jeg meg veldig nær den nå x)

    Jeg har bedt min kjære på mine knær om ikke han kan snakke med noen om problemene hans. Men hva hjelper det, når det i hans hode er "svake" mennesker som ytrngrt noen å snakke med? Han karer seg jo fint, sier han. Men jeg ser alle tingene han ikke ser.

    Som om ikke han har nok fra før, så fikk han prolaps i ryggen for fem år siden. Den er aldri blitt bra, og han sliter mye med den. Det hindrer ham i å være med på idrett som han ønsker, og han sliter ekstra etter husarbeid. Dette hjelper jo heller ikke på psyken.

    Alt som snurrer i hodet mitt om dagen er "jeg orker ikke mer. Jeg orker ikke mer. Jeg orker ikke mer". Og hvor egoistisk er ikke det?! Det er ikke engang jeg som sliter! Faktisk har jeg aldri hatt det så bra med meg selv som jeg har det nå! Men jeg orker ikke å gå og vite at ting ikke blir bedre. Hadde han bare villet få hjelp til å jobbe gjennom det han sliter med, så hadde jeg i det minste visst at det ville bli "bra" (bedre i hvertfall). Da kunne jeg bitt tennene sammen og holdt ut til vi kom oss gjennom dette. Men han ønsker jo ikke det. Han "trenger ikke" hjelp..... Og jo mindre hjelp han trenger, jo mer hjelp trenger jeg - men hjelper jeg trenger er at han får hjelp! Gaaaah...

    Beklager alt dette rotet fra meg. Jeg er bare litt depserat etter å finne styrke et sted til å fortsette. Jeg vet at jeg ikke kommer til å klare å være sammen med min kjære i mange år til dersom han ikke får hjelp. Og det høres helt grusomt ut å si det, men det er fakta. Vil han ta i mot hjelp stiller saken seg helt annerledes, og jeg står mer enn gjerne ved hans side mens han kjemper seg gjennom stormen sin. Jeg kan være en klippe så lenge, jeg. Men nå er jeg ikke annet enn et tre som står i mot vindkastene etter beste evne, og frykter for dagen hvor jeg blir blåst over ende.

    Er det noen som har orket å lese dette som har vært borti det samme? Eller har noen råd? Eller bare litt styrke å gi bort?

  • #2
    Re: Han er deprimert, men...

    Vil bare gi deg en stor klem

    Har dessverre ingen gode råd å komme med.

    Kanskje samtaler på familiekontoret eller liknende kunne vært et forslag?


    Comment


    • #3
      Re: Han er deprimert, men...

      Jeg har hatt en tøff barndom og føler som deg at det kunne blitt skrevet verdens tykkeste bok om familien min... Etter jeg ble mamma første gang fikk jeg første smellen, men med psykolog kom jeg meg på bena igjen etter et års tid. Ett år etter jeg fikk andremann (i vår) fikk jeg en ny smell... sliter med depresjon og angst.
      Går også denne gangen til psykolog i tillegg til at jeg går i angstgruppe...
      Nå står jeg på andre siden av det enn deg, men jeg vet ikke om jeg hadde taklet å bo med en som meg selv Om han nekter for at han har problemer så er det lite du kan gjøre, men det jeg tenker er om det hadde vært aktuelt for deg å gå til en psykolog? Å ha en deprimert mann og en toåring er mer enn nok til å kunne trenge noen å snakke med, dessuten tror jeg kanskje han vil endre seg når han ser at du trenger noen?
      Du kan kanskje også få noen tips til hvordan du skal møte mannen din i denne situasjonen?

      Comment


      • #4
        Sv: Han er deprimert, men...

        Stor klem til deg, dette høres ikke lett ut!

        Klart det er tungt når partneren er deprimert! Får du noe hjelp med det praktiske i hverdagen? Har du snakket med noen om dette? Helsesøster? Finnes det Home Start der du bor? Tenker at ettersom det er du som holder familien gående kan det være godt med avlastning for deg. Hva tenker du om det?

        Når det gjelder prolapsen, har han konstante smerter så vil jo dette tære veldig på ham. Selv om det bare er periodevise smerter er det jo slitsomt, særlig når det hindrer ham i å gjøre det han vil. Er operasjon en mulighet?

        Det var det praktiske. Når det gjelder din kjæres depresjon så kanskje det kan hjelpe å høre hva en profesjonell tenker, uten at han er hovedfokus? F.eks. familievernkontoret eller parterapi?

        Pass på deg selv og at du får det du trenger oppi dette!
        Etter fire år og to IVF fkk vi verdens fineste frøken! Poden kom på eget initiativ!

        Comment

        Working...
        X