Kunngjøring

Collapse
No announcement yet.

Vanskelig forhold.

Collapse
X
 
  • Filter
  • Tid
  • Show
Clear All
new posts

  • Vanskelig forhold.

    Hei!

    Veit bare ikke hvem jeg skal prate med, så følte for å bare skrive her til noen som står helt utenfor.

    Jeg bor sammen med min kjæreste/samboer og vi har nå bodd sammen i fire år til sommeren (vært sammen i fem) og sammen har vi verdens beste gutt på 3 år.

    Nå føler jeg at forholdet vårt begynner å skli mer og mer ut. Vi er uenige om alt for mye som gjør at jeg virkelig tviler på om jeg vil ha det sånn her resten av livet mitt. I går kveld ville han ikke snakke med meg fordi han mente jeg hadde svart frekt (så han la seg uten å si et eneste ord). I dag har vi hatt en "fin" dag, helt til samboeren min skal gå å legge seg. Da slenger han en kommentar (ut av det blå) om at det er ikke noe farlig om den lokale skolen her blir lagt ned, for vår sønn skal jo uansett gå på privatskole i utlandet, fordi norsk skole er håpløst dårlig. Da er mitt oppfølgingspørsmål "skal vi sende han bort for å gå på skole, helt seriøst?" og samboeren min bare "JA, natta. Nå skal jeg legge meg å hate norsk skole". Jeg går etter han (klarer ikke la den ballen ligge dø), og spør om han seriøst mener det han sier. Han mener det helt seriøst og rakker ned på norsk skole og dumme norske lærere, da hjelper det ikke noe særlig på at jeg er ferdig utdanna grunnskolelærer til våren. Han sier at han aldri kommer til å ha respekt for mitt yrke, og min jobb. Hvem kjæreste sier egentlig det? Er det greit? I hele skolediskusjonen kommer også avstraffelse inn i bildet, at unger før i tida hadde mye mer respekt for lærere og det var pga spanskrør og bjørkeris, han mente da oppriktig at det loven som sier at det ikke er lov å slå barn burde oppheves, fordi alle barn hadde gått av å bli "daska" litt med bjørkeris når dem hadde gjort noe gærent. Jeg fikk helt hakeslepp og lurte rett og slett bare på om han oppriktig mente det han sa, og han firte ikke på det. Og da lurte jeg på om han kunne slått vår sønn, og da sa han faktisk "ja, hvis han hadde gjort seg fortjent til det. Men det er jo ikke lov i Norge, så jeg kan ikke gjøre det". Da begynte jeg å grine (selvfølgelig), og han bare "slutt å sipp". Jeg begynte å gråte fordi jeg ble så sint! Det kunne ALDRI falle meg inn å slå, eller daske min egen sønn med hånd eller bjørk. Dette med bjørkerisen og slåing ble bare veldig drøyt for meg. Selvom han sa at det er jo ikke snakk om å banke opp, men jeg tenker at det er da søren meg ikke sånn man skaffer seg tillitt og respekt hos barn, verken ditt eget eller andres.

    Ja, dere skjønner kanskje tegninga. Vi diskuterer alle sånne ting. Og han sa også at han ikke spurte meg om hvordan min dag har vært osv, fordi han ikke ønska at jeg skulle spørre åssen hans dag har vært. Resten av livet uten å snakke om hva man har gjort, åssen en fotballkamp gikk eller hvordan dagen på jobben har vært? At jeg prøver å engasjere meg i hans jobb og fritidsaktiviteter har tydeligvis vært et mas i 4/5 år. Også hver gang det er noe i barnehagen: dugnad, avslutning, foreldremøte, foreldresamtale, planleggingsdag eller lignende så kommer det en krangel/diskusjon. Pga planleggingsdager i bhg mener han at vi skal ta barnet vårt ut av barnehagen, fordi han vil ikke være med på å betale for det.

    Til tider går jeg litt på tærne fordi jeg er "redd" jeg skal si noe som gjør at han blir sint, eller det blir en diskusjon, psyken min orker det rett og slett ikke.

    Når jeg i dag sa at jeg ikke visste om vi kunne leve sammen resten av livet, så bare kasta han litt på skuldrene og sa at jeg fikk skaffe meg en god advokat. Akkurat som at han ikke tok det seriøst eller noe. Og så ga han på en måte uttrykk for at jeg ikke kom til å ha en sjanse i barnefordelingssak uansett.

    Og akkurat det med barnefordeling og samvær er en av de tingene som gjør at jeg virkelig ikke tørr å gjøre alvor ut av følelsene/tankene mine. Jeg er student og har ikke mye å rutte med når alt kommer til alt. Vi (jeg) har huslån og ja... Og jeg klarer ikke tanken på å risikere å ikke skulle få være sammen med min egen sønn. Hva hvis han blir en helt jævlig person og klarer å snike til seg mest samvær? Jeg er virkelig litt i villrede. Har noen noen gode ord? Hjelpende ord? Tanker? Hva som helst? Syns det er skummelt å skulle sette ord på det her til venner og/eller familie, i frykt for at de bare skal si noe som "det har vi visst hele tiden" eller noe i den duren...

    Haha, nei. Herregud for en avhandling. Måtte bare få.det skrevet ned et sted.
    Det du veit, veit du, mer veit du ikke

  • #2
    Hei!

    Så leit å høre historien din. Det høres ut som du er i en veldig vanskelig situasjon, med en veldig vanskelig mann. Jeg har ikke erfaring selv, men min mor slet veldig med å komme ut av forholdet til stefaren min. Hun var livredd for å miste barna hun hadde med ham, men hun tok en modig avgjørelse og forlot ham likevel. Det endte heldigvis godt, men hun måtte leve med delt foreldrerett, selv om det tærte veldig på barna da han egentlig ikke er egnet som far. Min mor måtte jobbe veldig hardt med å opprettholde et normalt liv for barna, men nå som de er voksne ser hun at det var verdt det!

    Det med samlivsbrudd er vanskelig på så mange plan, og det er ikke lett å vite hva som er rett og galt. Men det jeg VET er at om en av foreldrene ikke er lykkelig så går det hardt utover barna. Selv om du er student så går ikke det imot deg på noen måte i en barnefordelingssak. Men du burde absolutt snakke med familie og venner, og heller overleve "hva var det vi sa". Familie og venner er der for å støtte, og selv om de kanskje forutså dette betyr ikke det at de snur ryggen til deg. Du kan ikke gå gjennom noe så vanskelig alene. Du kan også snakket med BUF eller familievernkontoret, og også barnevernet er gode å kunne snakke med om sånne ting. De er ikke kun der for å ta barn ut av vanskelige hjem, de er der også for å gi råd til familier som er i en vanskelig situasjon, og de er der for å hjelpe.

    Jeg ønsker deg masse lykke til!


    Comment


    • #3
      Hei!
      Huff, for en vanskelug situasjon, jeg sender deg en god klem! Jeg kjenner meg veldig igjen i endel av tingene da eksen er en slik jævel som bruker barnet som en brikke i gans spill mot meg.
      Innlegget ble jo skrevet for en stund siden ser jeg, men hvordan går det med deg?

      Comment

      Working...
      X